Han kviknet litt til og merket seg lyden av fremmede stemmer. Hvor mange var de egentlig? Han snudde seg langsomt så ikke de grove gulvplankene skulle skrape opp sårene over ribbeina. Den istykkerrevne kofta som han hadde brukt som hodepute, var seig av blod og lå klistret fast i gulvet. Han blunket mot lyset. Kunne så vidt se at den høyeste og yngste av mennene i flokken plirte med øynene og rygget i avsky da detaljene i rommet steg fram fra mørket. Morten kjente skammen flakse i brystet. Han var lagt i jern på det skitne plankegulvet og alle klærne var blitt revet av ham. Blodutredninger, sår og avføring dekket det meste av kroppen. Håret hang i størknede tjafser. Han tvang seg opp i en slags sittende stilling og gransket de kragekledte mennene som hadde stilt seg opp rundt ham.
Morten kjente at han ville være den første til å si noe. I et forsøk på å holde fast på verdigheten som var i ferd med å renne vekk med kroppsvæskene på gulvet, åpnet han munnen og lot det stå til. -«Det var ikke æ som fikk båtan å gå ned i havet. Æ bruke ikke magi, æ hjælpe folk som treng det. Samisk medisin e ikke ond. Sjuke mænneska skal få hjælp!» Morten merket at stemmen hans hørtes presset ut og lysere enn vanlig. Han fortsatte likevel å snakke mens han stirret opp på mennene som nå hadde kommet nærmere i et forsøk på å forstå hva han sa. -«Dåkker mænn med danske ord skal ikke bestæmme her!» Den skarpe tonen hans og den fremmede aksenten, så ut til å gjøre mennene usikre. Nølingen deres føltes som en ørliten seier for Morten. Et øyeblikks overtak, en maktbalanse som han visste var dømt til å bli slått tilbake, men som likevel ga litt mot og styrke.
Den yngste mannen med den største hatten tok et skritt fram og ble stående bredbeint og stirre ned på han. «Ja så, det mener du?» svarte han på et forfinet dansk. «Hvem skulle da bestemme i vårt langstrakte dobbeltrike, hadde du tenkt? Fattigfolk og bønder? Kvinnemennesker? Eller kanskje sånne som deg, en skitten lapp?» De andre mennene skrattet høyt og lenge av vittigheten. Morten Finn så opp på de bredbremmede hattene, ansiktene som sto fulle av forakt og de store, hvite blondekragene som danset foran øynene hans. Latteren deres fylte cellen.
Så brøt raseriet fram og drev smertene vekk. Han slo med armene som var lenket fast i tømmerveggen mens han satte øynene i den unge mannen som hadde snakket. I munnen lå en brennende vase av ord som bare måtte ut. -«Du ofre mænneska som vi ofre dyr ved seiden, din djevelstallo av en konge!» Han ropte ut ordene og spyttet rødt og brunt etter generalkapteinen. Så ble det stille. Mennene fra København skulte beklemt på sin overordnede før de igjen stirret på fangen. Ingen av dem turte å si noe. Morten ventet ikke på svar. I stedet rullet han seg sammen og ble liggende med øynene vendt mot den gjenspikrede gluggen øverst på veggen. Et kvisthull i en av plankebitene slapp inn en fingertynn lysstråle som rant nedover laftestokkene og brakk i en skarp vinkel mot gulvet. Der, ved lysbruddet, festet han blikket mens han sank inn i seg selv og gjenopptok ulingen.
Mennene sto fortsatt anspent og ventet på reaksjonen til generalkapteinen som var blitt svar skyldig. På denne reisen lød han kun navnet Christian Frederiksen, som om han var en hvilken som helst adelsmann med kapteins rang. Det var han ikke. Han var en av Europas mektigste og aller rikeste konger, ikke bare regent over dobbelriket Danmark-Norge, men også over Island, Færøyene, Grønland og hertugdømmene Slesvig og Holstein. Han hadde seilt nordover inkognito for å undersøke forholdene på Nordkalotten og legge planer for rikets ekspansjon. Og før avreise fra København hadde han gitt streng ordre om at dersom noen av mennene i skipskonvoien titulerte ham med noe annet enn generalkaptein Christian Frederiksen eller på annen måte røpet hvem han var, ville straffen bli henging i stormasta eller døden ved øks. Dette kreket av en fange hadde snakket fornedrende til sin egen konge, en dødssynd i seg selv, men det verste var at han hadde avslørt forkledningen hans. Nå visste ikke Christian hva han skulle si. Hvordan kunne dette usle mennesket her i ingenmannsland vite hvem han var? Hadde han ikke flerret tenner til han også? Og hadde det ikke lyst ren ondskap av de kulerunde, svarte øynene hans? Var det fanden i menneskeham han hadde møtt her inne, slik han hadde fryktet før han gikk inn? Christian snudde på helen, bøyde hodet og kløv rystet og skjelvende ut av fengselscellen igjen uten å ytre et ord. De andre mennene fulgte raskt etter.
Ute i det blendende lyset på festningsplassen ventet noen av kongeskipets offiserer tålmodig sammen med Hans Olsen Koefod, lensherren over Vardøhus len. Kong Christian trakk Kofoed til side mens han forsøkte å beskytte hatten mot isvinden som konstant brøt innover øya. -«Denne fangen er av trollslekt» glefset han mot lensherren, fortsatt opprørt over å ha blitt ydmyket og skremt der inne i fangehullet. «Sørg for å få han stilt for retten så snart du kan!». -«Selvfølgelig» svarte lensherren ydmykt og bukket dypt for Danmark-Norges mektige overhode. «Så snart fogden og sorenskriveren kommer tilbake til Vardø etter reisen de er på, skal vi holde ting. Vi venter dem allerede om en ukes tid, og da skal Morten Finn få sin rettferdige dom». Christian svarte ikke. I stedet snudde han ryggen til, la håndflatene på den lave festningsmuren og ble stående og stirre utover havet som omga det herreløse landet han hadde reist så langt for å se med egne øyne. Han tenkte på de nye hollandske sjøkartene som var bestilt av erkefienden Sverige, kart som allerede var spredt over store deler av kontinentet. På disse kartene var hele området fra Tysfjord til Varanger avmerket som svensk. Tildragelsen gjorde Christian sint og sår langt inn i sjelen. Det føltes som et angrep på han selv, et tyveri som gikk på æren hans løs. Så var det alle disse utenlandske handelsskipene som ville tilrane seg rikdommene hans eller snike seg unna den danske tollen på vei forbi Vardø. De gjorde ikke situasjonen noe bedre. Nå hadde det bodd lensherrer fast på Vardøhus i over 20 år, likevel ble ikke området anerkjent som dansk av nabostatene. Og i Russland så herskerne ut til å bli stadig mer hissig. Denne Godunov som nettopp var valgt til tsar, bekymret ham. Han var åpenbart opptatt av ytterligere ekspansjon i nord. Men minst like ille var det at også trollfolk og samer forsøkte å ete opp landet innenfra. Var det rart siviliserte folk ikke ville bosette seg her oppe? Skulle han ha håp om å vinne Nordkalotten måtte det bo dansker og nordmenn langs kysten og innover i fjordene. Alle hindre som bremset den danske koloniseringen og nybyggernes motivasjon måtte fjernes. Hvis ikke risikerte landet å bli offer for et fiendtlig angrep.
Christian kjente lysten på mat og øl komme sigende, slik den alltid gjorde når han var opprørt. Snart ville han være hjemme i København igjen. Der ventet all verdens oppvartning, men også det han visste ville bli slitsomme runder med Riksrådet. Han sukket og stakk nevene i de dype bukselommene for å varme dem. Rådets representanter begrep åpenbart ikke den fulle verdien av å sikre Nordkalotten som dansk-norsk territorium. Eller så ville de ikke forstå. Det var lenge siden Danmark-Norge hadde vært i åpen krig. De siste tiårene hadde riksrådet og hans far, kong Frederik 2, brukt alle ressurser på å bygge landet. -«Alle vet hvor mye penger krig koster, og ingen vet hvordan en krig vil ende», svarte riksrådsmedlemmene hver gang han la fram sine planer om ekspansjon. Christian opplevde det som provoserende å ikke bli hørt. Han var jo konge for fanden! Men ting ville nok bli annerledes framover, trøstet han seg selv. Verden var urolig, og Sverige vokste seg stadig mer truende rent militært. Snart måtte også disse forstokkede, egennyttige og gjerrige adelsmennene forstå det han selv kunne se så tydelig.
Christian trakk inn en munnfull sur nordavind og dro hattebremmen så langt ned over ørene han klarte. Han hadde lenge visst at han måtte få orden på grenseforholdene i nord. Nå begynte han endelig å se for seg hvordan han kunne gripe det hele an. Han snudde seg brått, travet med lange, energiske skritt bort til Kofoed og stakk munnen så tett inntil øret hans at lensherren kvapp til. -«Spør du meg, er Nordkalotten full av trollfolk», snerret Christian. «De burde vokte Dem, herr Kofoed! Om vi ikke stopper dem, vil de fortære både land og folk og overta all makt. Vi vil nødig at djeveldyrkerne overtar riket vårt, vil vi?» Lensherren vred hodet forsiktig unna. Riktignok måtte han medgi at situasjonen var urovekkende, men han syntes nok likevel generalkapteinens trussel var sterkt overdrevet. Kofoed tok noen skritt tilbake, bukket dypt og sveipet hatten i bakken foran Christian som han utmerket godt visste hvem var etter sine tidligere audienser i København. - «Takk for omtanken, herre konge, svarte han lavt. «Jeg skal nok ta meg i vare. Måtte Gud være med oss alle!». Christian rettet seg i ryggen og forærte Kofoed et kort blikk før han snudde seg og gikk.
Denne fortellingen er et utdrag av en lenger historie og bygger på virkelige personer og hendelser. Den samiske fangen Morten Olsen Finn ble dømt for trolldom og henrettet på bålet i 1601. Forfatter: Ann-Jorid Pedersen
