Så dett det slik at under vårflyttinga skulle mannen drive flokken sin over ei svær myr. De kom ut på myra, og så dikk det ikke likere enn at hele hjorden gikk seg nedi myra, og dyra ble sittende fast.
Samme hvor mye folk og hunder strevde, så hjalp det like lite.
I en annen siida enn mannen sin, var det en kar som kunne litt mer enn som så, og de henta han. Men likee galt var det. Flokken sto der like fast.
Så sendte mannen bud over til fjorden i vest, til en mann som var mektig mot allslags trollskap. Denne karen leta de etter langs fjorden, og fant han til slutt.
Vel kommet til svenskmyra med reinflokken, gikk fremmedkaren inn i flokken og bort til en kvitrein. Denne tok han til å stryke, fortere og fortere. Det la overr med regn og torden, og hele reinflokken skvatt opp av myra og kom seg på tørt land.
Slik berga mannen hele flokken sin, men kvitreinen, han ble til en kvit stein. Og denne steinen står der den dag i dag.
