Mat var det nok av: Trærne bar ikke bare frukter, men kokkjøtt og ost vokste på grenene, og i stammene rant den fete marg. På lyng og busk lavet det av bær,, og kildene som sprudlet overalt var fulle av søt melk. I floder og bekker sto fisken tett. Det var bare å ta det en trengte. Ingen visste hva arbeid var.
Jupemene ga verden til Solen, sønnen sin, og satte ham til å vokte den fra sin plass på himmelen. Der solen rår må mørket vike. Der finnes ikke kulde, ikke natt, ikke sorg.
I dette herlige landet bodde to brødre. Den fromme og gode Naevie, og Adtjis, som var heftig og grisk og ikke eide skam i livet. Det fortelles at Solen syntes så godt om Naevie at han ga ham datteren sin til kone og kalte henne Naevie-jetnie. Adtjis fikk den som passet best til ham, Adtjis-ietnie. Hun kom fra underjorden og hersket over alle sykdommer. Dem tok hun med seg opp i en sekk.
Verden hadde overflod av alt, og menneskene hadde fått det for intet. Men latskap avler ondskap, og en dag våknet griskheten i Adtjis` hjerte; han ville EIE jord, og han ville sette gjerde rundt det han eide. Han gikk til Naevie og sa
- La oss dele jorden likt mellom oss, så hver kan eie sitt.
- Hvorfor det? Sa Neavie. – Her er nok av alt, og det er rett å ha det sammen.
Men Adtjis ga seg ikke, og til sist lot Naevie ham få det som han ville.
Det gikk ikke lenge før Adtjis syntes han hadde fått for lite. Han flyttet gjerdet lenger inn på Naeveis` side. Naecie sa ingenting. Han bare lot det skje. Men snart kastet Adtjis igjen blikket over gjerdet. Han syntes alt Naevie hadde var bedre enn hans eget. Og så flyttet han gjerdet enda lenger inn over brorens land.
Den gode Neavie ville ennå ikke trette med sin bror.
- Han har vel snart fått nok, tenkte han.
Og så sa han ingenting nå heller, men lot broren få beholde alt han hadde tatt. Til sist hadde Naevie bare en eneste melkekilde og en gammetomt igjen for seg og sine.
Da tok mørket helt overhånd over Adtjis, og misunnelsen fikk slik makt at han grep en reinsdyrkrone, slo til Neavei med den og drepte ham.
I det samme løsnet et fryktelig skrik i skogen. Det slo mot berget og vokste, og mørket slukte alt lys. Uhyggelig skikkelser flagret fram fra sprekker og kløfter, opp av myrer og vann. Adtjis-ietne lo og tok fram sekken som hun hadde alle sykdommene i. Hun løste opp snoren og slapp dem ut over verden. Snart luktet det død av vannet og sorg av skogen. Fuglene orket ikke å fly, og fiskene veltet seg med buken opp. Menneskene begynte å slåss. Mennene sjanglet skamløse omkring og kvinnene drepte barna sine.
Menneskene hadde ikke tålt rikdom og gode dager da de fikk det for intet. Solen vendte seg bort og gråt.
Da Jupmele så hva Adtjis hadde gjort, ble han både bedrøvet og vred. Alle hans gaver var ikke blitt til velsignelse for menneskene.
Jupemele steg ned på jorden. Han hentet melken fra den siste kilden, kjøttet i det siste treet, og fisken fra den siste kulpen i elva. Nå ville han gjemme gavene så ingen fikk tak i dem uten ved hardt arbeid.
Så vrengte Jupmele fjellene og gjemte gullet og sølvet under steinen. Kjøttet fordelte han på dyrenes kropper, og av melken la han noen dråper i hvert jur. Fisken ga han finner å svømme med. Så ga han alle sammen angst for menneskene og evne til å flykte fra dem.
Slik ble livet vanskelig for menneskene. Fra nå av måtte de streve og slite om de skulle klare seg.
Men Jupmele ville at menneskene skulle huske Naevie og den gylne tiden. Derfor lot han skjegget på reinsbukken vokse seg langt og ga det Neavies navn. Ingenting er varmt og mykt som neavie. Ingenting i verden gjemmer så mye lys i seg. Menneskene legger neavie under småbarnet i komsen for at det skal ligge godt.
Og Jupmele lovte at om menneskene ble gode som Neavie, da skulle den gode tiden komme tilbake, og alt skulle bli som før han veltet om jorden.
Solen vokter verden fra sin plass på himmelen. Så lenge Sol lyser, kan vi håpe.
Staloer tror at månen er et bål: 25 sør-samiske eventyr
Vekterli, Alfhild (illustr.) (ill)
Birkeland, Kirsti (red.)
Oslo: Cappelen, 1986
